Førerkort - ingen selvfølge

Da jeg fylte 18 år var det om å gjøre å ta lappen så fort som mulig. Avstandene var store og kollektivtilbudet var elendig. Førerkort ble en nødvendighet.

I byer eller på tettesteder hvor det kollektive er godt utviklet har jeg forståelse for at man ikke har samme behovet som vi hadde ute på landet.

Min samboer er en av disse. Behovet har aldri vært der og på de stedene han har bodd har enten kollektivtilbudet vært godt eller så har noen i næromgangskrets hatt bil og lapp.

Først når vi nå har fått barn har vi merket behovet opptil flere ganger. Bare det å gå i butikken som før var på nærmeste gatehjørne, men som i dag gjør det nødvendig med bil da vi prøver å handle for en uke eller to om gangen. Gjør at ansvaret fort tilfaller meg da vi ønsker å gjøre det etter at barna har lagt seg.

Dette er nok ikke min kjære helt komfortabel med da jeg ofte kan glemme handlelisten, eller rett og slett avvike fra hele listen da det var så mye annet spennende på butikken..

Nå har han tatt teoriprøven og vi har oppkjøring i sikte. Utrolig stolt av min kjære, men alt dette får meg til å tenke. Skal jeg være passasjer? Klarer jeg å holde meg unna irriterende baksetesjåfør kommentarer? Vil bremsefoten kontinuerlig være i bruk? Jeg vet at han er en flink sjåfør så det er ikke der det ligger, men det har alltid vært en selvfølge at det har vært jeg som har kjørt og nå skal plutselig denne rutinen brytes?

Jeg må nok holde meg litt i nakkeskinnet, for det å ta førerkortet i dag er ikke det samme som det var når jeg tok mitt for snart 15 år siden. Det er mye større krav til hva som skal gjennomføres og for å ikke snakke om teoriprøven!

Nå må man vite om hva forurensningen til bilen gjør mot samfunnet, om hvilken del av hodet som fungerer under bilkjøring eller at pannelappen ikke er ferdig utviklet før du er 25 år. Det hjelper ikke bare å kunne skiltene lenger. Kravene er mye større og det skal maks svares feil på 7 av 45 spørsmål for å kunne gå videre i opplæringen.

Godt er det å vite at man ikke lenger slippes ut på veiene uten videre, kanskje hadde det vært lurt med en opprydding av allerede eksisterende førekort innehavere også?

Pengegave - verdens kjedeligste gave å gi..

Mine tantebarn ønsket seg i år penger til bursdagen, så kjedelig tenkte jeg. Jeg ser det som kos å gå ut å finne den rette presangen. Andre vil nok bare tenkt det som avslappende å bare skulle gi ett kort med penger.

Der er ikke jeg.

Her måtte det noe kreativt til. Inspirasjon hentet jeg fra Pinterest (som nå har blitt min nye favoritt) og med baktanke på alle de "lure" presangene min far hadde gitt meg når jeg var mindre. Store pappesker som gir inntrykk av noe stort og spennende, men som isteden er fylt til randen med isopor  i ulike varianter og heller inneholder en bitteliten eske..

Til tantejenta ble det ett glass med nonstop fylt på utsiden av en dorull og penger inne i dorullen, mens til tantegutten ble det en legoboks fylt med penger og legodeler. Hadde i utgangspunktet tenkt å lage en lego skattekiste som pengene kunne ligget i, men rakk dessverre ikke komme meg til Outland i Oslo for å få de rette delene til en rimlig penge.

Det blir spennende å se om det blir en hit eller om tantebarna ikke tar kreativiteten min;)

Bleieslutt - krevende for både mor og barn

Før jeg fikk barn så jeg på bleieslutt som noe som ville løse seg på dagen, at det var noe vi voksne kunne bestemme når skulle skje ettersom det passet oss. Med litt erfaring på baken har jeg nå innsett at det ikke er gjort på 1-2-3, ei heller kan jeg som mor bestemme når det skal skje.

Bleieslutt er i tillegg ett tema når man er sammen med andre foreldre med barn i alderen 2-5 år. Har barnet ditt sluttet?Hvordan går det med bleieslutt hos dere? Når svaret er at det har gått helt fint, får jeg dårlig samvittighet i mammahjerte. Er jeg en dårlig mor?

Vår eldste har nå blitt 3 1/2 år og har siden i fjor sommer hatt perioder hvor hun har villet gå på do eller potte, men så har det stoppet opp og hun har vært helt anti.

Vi har vært igjennom ulike triks for å lokke henne til å bli interresert.

Hva er det man ikke prøver på for å få til bleieslutt?

Klistremerker, smålego i premie, hello kitty dopapir, dobok, magiske håndkler. Listen er lang, men dessverre har interessen og magien forsvunnet etter et par ganger.

Det viser seg at vår frøken er så bestemt at dette skal hun finne ut av selv. Lørdag for 3 uker siden bestemte hun seg for at hun var ferdig med bleie og har siden da ikke hatt mange tisseuhell, derimot å gjøre bimelibom er en helt annen sak.

Hun vil aller helst gjemme seg i en krok og gjøre sitt fornødne i trusa. Vi har forsøkt å få henne til å ha på bleie akkurat når hun må gjøre dette, men det er ikke aktuelt. Vil så gjerne at hun skal få det til, tenk så mye lettere det må bli når hun forstår hvor greit det er å få det til på do. Kjenner at jeg må jobbe med meg selv, gi henne rom og tid til å finne ut av dette helt på egen hånd. Blir hun presset for mye kan det jo fort være at det vil ta lengre tid før hun finner ut av at bimelibom på potte eller do er akseptabelt.

Bleieslutt får i hvertfall vi voksne til å måtte jobbe mye med oss selv. Vi må være kreative  og positive når jentungen roper: " Jeg må tisse" og det er langt til nærmeste toalett eller det er midt på motorveien og langt til neste avkjørsel. Pulsen har vært høy hos mor og far iblandt for om jentungen skulle huske å gå på do. Ville hun tisse i sofaen?På finstolene? I bilsetet? Hun har bevist gang på gang at kontroll har hun og at fra hun roper har vi rundt ett minutt på oss før hun ikke klarer å holde igjen.

Læringsprosessen er lang for hele familien.

Det har nå blitt mye mer akseptabelt for jentungen å skulle gi trærne litt ekstra "næring". Frustrerende for mor er at det ikke er samme hvilket tre det er, det skal jo være DET treet!

Litt problematisk var det da hun fikk se farfar stå å tisse inntil et tre. Hvorfor skulle hun da sitte? Selv om hun ikke helt har godtatt mors forklaring om jente og guttetiss er det godtatt å sitte og tisse i skogen.

En haug med prinsessetruser er nå kjøpt inn og vi har bestemt oss for at hun skal få gjøre dette i sitt eget tempo og finne ut av bimbelibomproblematikken nærmest på egen hånd.

Jeg har googlet mye for råd og tips på veien, og flere forskningsrapporter viser til at det er vi voksne, barnehagen, helsestasjonen og omgivelsene rundt barnet som setter forventningene til det med bleieslutt og at for noen barn så kan det føre til stress, usikkerhet og prestasjonsangst. Barnets omgivelser og trivsel påvirker om det er klar for å slutte på do.

Artikkelen til familieterapaut Jesper Juul i Dagbladet for noen år siden har noen gode tips til hvordan man bør gå frem for å få barnet på gli uten å presse for mye på.

Som noen uskyldige forsøk skal i tillegg til tipsene fra Jesper Juul to nye bøker handles inn.  "Jo vil ikke bæsje på do" er en bok vi har hatt her hjemme før og som nå skal handles inn etter savn fra jentungen. Den omhandler en gutt som ikke vil bæsje på do, men han vet ikke helt hvorfor. På leting etter løsningen spør han familien sin om hva de gjør når de må på do. Tilslutt finner han ut at det rett og slett er det å dingle med føttene på do som han ikke liker.

Den lille muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans  gjør humor ut av hele prosessen og er også en bok vi tenker å få prøvd ut her hjemme.

Det gjelder å ha kreativiteten på topp til enhver tid ellers så kan det lett gå i stå for treåringen, da kan fort alle forslag og ideer virke utenkelig for henne. Det slår meg at vi da har pushet for mye på og ikke gitt henne nok rom til å finne ut av dette selv.

Gode erfaringer, tips og råd for bleieslutt perioden mottas med takk!

Snarveier kan fort bli bushing..

En kort tur for å mate en katt hos noen venner ble plutselig en skikkelig treningsøkt. Jeg hadde hørt om en sti som ville gjøre hjemturen kortere, det jeg ikke hadde sjekket ut var om den ville være like tilgjengelig med vogn....

Etter å ha gått en stund vurderte jeg å snu...det må vel bli bedre lenger fremme tenkte jeg mens jeg dro vognen etter meg. Men det ble det ikke, snarere tvert om. Litt sta tok jeg jentungen i bæresele på ryggen og dro vognen etter meg.....

Jeg har tidligere anbefalt steder å gå med vogn og dette er overhodet ingen vei å anbefale med barnevogn. Derimot med barn på rygg eller gående tror jeg det faktisk kunne vært en svært koslig tur.

I ett lite øyeblikk hadde vi ett lite rådyr knappe 15 meter fra oss.

Det bekrefter nok en gang at norsk natur er fantastisk!

Men så var det denne vognen da, det gjorde det ikke noe lettere at jeg akkurat hadde handlet på butikken før jeg tok denne såkalte "snarveien" hjem.
Husker jeg tenkte for meg selv mens jeg dro vognen gjennom skog og blomstereng min samboers tidligere kommentar at vognen jeg hadde kjøpt brukt, passet dårlig til å gå på tur i skogen..

Han har jo så rett.

For den var ikke lett å dra med seg. Små snurrehjul foran gjennom gjørme og steinur er ingen favoritt.

Heldigvis var jentungen i super humør og det virket som om jo mer jeg strevde meg gjennom terrenget jo mer koste hun seg. I perioder var det latter bak på ryggen, det hjalp i hvertfall med å holde humøret oppe.

Jeg forsøkte flere ganger å bruke mobilen for å se om det kunne være veier eller stier på en viss størrelse i nærheten, men det var kun meg i form av en blå prikk og masse beige farge.

Etterhvert så jeg hus og skjønte at nå var snart den strabasiøse snarveien over, litt irriterende var det å se blåmerkingen på en stokk nesten ved bilveien. Blåmerkingen jeg hadde valgt å gå vekk fra tidligere da terrenget så lettere ut den andre veien....

Jeg må nok innse at årene med min fantastiske samboer har gjort meg noe miljøskadet. Før ville jeg aldri gått vekk fra blåmerkingen uten kart, men nå gjør jeg som min kjære samboer og som hans familie titt og ofte gjør.

Jeg "busher".

"Ingen tur uten litt bushing" har mottoet vært på tur med min samboer, jeg forstår at dette nå har blitt en automatikk i min egen turgåing.

Anbefales på det sterkeste dersom man ønsker å oppleve noe annet enn det som finnes rundt oppmerkede stier. Derimot hvis du er lite glad i mygg og ukurant terreng er nok bushing langt fra tingen.

Jeg fant veien hjem svett, møkkete og ihjelstukket, kanskje ikke helt hva jeg hadde sett for meg da jeg gikk hjemmefra.

Nå skal myggestikkene behandles og vognen vaskes.

Go bush!

Leie feriehus?

Hittil i sommer har vi allerede rukket å vært en uke i Kroatia og en i Danmark. I begge land har vi sammen med andre leid feriehus.

Bilder fra Kroatia

Jeg har aldri sett på det som en mulighet før, men når man først fikk øyenene opp og skulle lete, er det en åpenbaring på hvor mange som leier ut feriehus eller hytter.

Utvalget er enormt!

Fordelen for oss ved å leie ett slikt hus med barn er at det gjør det svært mye enklere i forhold til mat. Hos oss er far og eldstedatter noe reserverte i forhold til noe mat, så ved å lage mat selv er vi sikre på at det blir laget noe alle liker. Det betyr ikke at vi ikke kan gå ut å spise ute en dag eller to, for det gjør vi svært gjerne, men det betyr mer ro i forhold til måltidene.

Hvor skal vi spise? Hva mat serverer de? Er det noe alle liker? Er det plass til alle? Må man reservere bord?

Dette er spørsmål som fort kan få stemningen i familieidyllen til å bli noe mørkere. Da er det godt med ett feriehus hvor man kan spise hjemme og ungene ikke trenger å bli dratt ut av den gode leken de holder på med før maten er på bordet.

Bilder fra Danmark

Boltreplass er også en fordel med denne type overnatting, det blir mer plass for hele familien både inne og ute. Jeg er svært glad i å bo på hotell og nyte "luksusen", men ser fordelen med plass rundt oss.

Det er ett bredt spekter på standarden på hyttene og husene som kan leies, litt som det å bestille ett hotell.
Huset i Danmark hadde nok en noe lavere standard enn det vi hadde i Kroatia, derav også prisen, men helt ok for de behovene vi hadde. I starten av uken hadde vi en liten invasjon av maur på det ene soverommet. Vi kontaktet Novasol som vi hadde leid huset gjennom og i løpet av noen timer var en servicemann på plass og tok seg av maurene. Perfekt!

Godt å vite at responsen er rask dersom noe ikke skulle stemme ved huset man har leid. Det gir også en viss trygghet i valg av selskap.

Ved å rengjøre huset selv ved avreise kan man spare litt penger, men for oss er det virkelig verdt å bruke penger på å slippe denne delen ved avreise.
Se for deg utålmodige barn, en mann som begynner å bli stressa og reisesyk og en mor som skal prøve å holde alle fornøyde mens man skal få med seg alt av eiendeler inn i bilen, valget var enkelt:)

Selvom sommeren 2015 ennå ikke er over har neste års sommer allerede fått noen ideer, hvem vet kanskje det blir ett sommerhus;)

Endelig har ferien startet.

Det å reise på ferie med to barn er noe ukjent territorium for oss, i fjor hadde vi en i magen og det var lettere å fordele ansvaret på en. Nå er det to aktive krabater som krever sitt til enhver tid. 

Pakking og avreise blir gjerne hakket mer hektisk når man forsøker å få med seg alt det nødvendige. 

I år reiser vi en uke til Kroatia med påfølgende uke i Danmark, dette byr på litt utfordringer på pakkefronten. Kroatia er varmt, mens Danmark er varierende. Pakkingen skulle være moderat, men ble nok langt i fra det.😊

Min samboer og jeg liker å eliminere flest mulige stress situasjoner i forbindelse med avreise og valgte som tidligere å bo på Gardermoen. Normalt kan man få ett rom til under 1000-lappen, men i år var vi litt senere ute og måtte ut med det dobbelte. For oss er det verdt det når man om morgenen kan spise frokostbuffet og bare spasere bort til terminalbygget.

Det er alltid spennende og lande på ett nytt sted, våre krav til effektivitet og rask service i Norge er bare å legge på hyllen. Her må man ta frem tålmodigheten og forvente lang tid.

De har ingen vogntraller før man kommer ut i ankomsthallen, godt vi reiste sammen med familie som kunne hjelpe oss med barn, barnevogner og x antall kofferter.

Å få leiebil var ett eventyr for seg selv, men med mye tålmodighet og venting fikk vi endelig bilene og barnesetene vi hadde bestilt. Og ikke minst fikk all bagasjen tilslutt plass.

Turen til det bestilte huset med svømmebasseng er kort og navigeringen går greit.

Vi velter ut av bilene, barn, voksne og bagasje, endelig kan skuldrene senkes. 

Første del av ferien er i gang.

God sommer!

Smokkeslutt og Abra havn - sjørøverenes by

Endelig har sommeren også kommet til oss på Åsen. Vi har dratt nedover til Dyreparken og Kristiansand for en langhelg og med ett stort mål for øye. Vår eldste frøken skal levere smokkene sine. Ikke til Sabeltann for han stoler hun ikke helt på, men Langemann skal få passe smokkene hennes.

Vi har valgt å bo i Abra havn, en egen sjørøverby rett ved siden av Dyreparken. Hele byen er bygd opp i gammel sjørøverstil og tar utgangspunkt i Sabeltanns verden og historiene hans. Her får man leid leiligheter i forskjellige størrelser.

Ved inngangen henger det ett skilt:

Vi lo godt av dette når vi var her i fjor, vi ble frelst. Hele konseptet, byen, stemningen og aktivitetene rundt har truffet oss og barna svært godt. Og det er derfor vi kommer igjen.

Om morgenen kommer "Den sorte dame" inn med sjørøvere og Langemann i spissen. De synger noen sanger og underholder før de heiser flagget i midten av byen. Det er mulig å bli med sjørøverene på frokost inne i Dyreparken. Her blir det underholdning, skattejakt og god mat. Rottesuppe fra selveste Skalken, ble også servert.

Måtte le godt den ene morningen når det var på tide å stå opp for å rekke å få med seg sjørøverene. Jeg spør treåringen om hun orker å stå opp for å hilse på Langemann og får til svar; "mamma, lille Langemann må sove litt lenger" Hun snur seg vekk og drar dyna over seg...

Også på kvelden kommer sjørøverene og aktiviserer barna med leker, sang og underholdning. Rundt i byen er det oppgaver barna kan finne og løse for å få ett sjørøverbånd.

Det er ikke bare ett overnattingsted, men en totalpakke. Jeg har hørt mange si at det er fryktelig dyrt, ja det koster litt, men i leilighetene er det mulig å tilberede egen mat. På denne måten kan man spare en del utgifter på å ikke spise ute. Kjøleskap, komfyr og Micro samt dekketøy gjør dette mulig. Vi spiser de fleste frokoster i leiligheten og tar med oss lunsj til dyreparken. I tillegg spiste vi en "hjemmelaget" middag.

Det var smokkeslutt som drev oss i år, det er ikke bare treåringen dette er tungt for, men mor og far kjenner også på at dette er en avslutning på ett kapittel. 

Vår eldste har blitt stor, fryktelig stor.

Også så fort!

Inne i Dyreparken har Kaptein Sabeltann ett eget Smokkarium hvor barn kan komme å legge igjen smokkene sine, det er også mulig å sende de hit. Vi ville markere smokkeslutt med en tur for hele familien og det er treåringen som har fått bestemme hva som skal oppleves.

Nå går det mot første natt uten smokk. 

Spennende!

Hiv ohoi!