Snarveier kan fort bli bushing..

En kort tur for å mate en katt hos noen venner ble plutselig en skikkelig treningsøkt. Jeg hadde hørt om en sti som ville gjøre hjemturen kortere, det jeg ikke hadde sjekket ut var om den ville være like tilgjengelig med vogn....

Etter å ha gått en stund vurderte jeg å snu...det må vel bli bedre lenger fremme tenkte jeg mens jeg dro vognen etter meg. Men det ble det ikke, snarere tvert om. Litt sta tok jeg jentungen i bæresele på ryggen og dro vognen etter meg.....

Jeg har tidligere anbefalt steder å gå med vogn og dette er overhodet ingen vei å anbefale med barnevogn. Derimot med barn på rygg eller gående tror jeg det faktisk kunne vært en svært koslig tur.

I ett lite øyeblikk hadde vi ett lite rådyr knappe 15 meter fra oss.

Det bekrefter nok en gang at norsk natur er fantastisk!

Men så var det denne vognen da, det gjorde det ikke noe lettere at jeg akkurat hadde handlet på butikken før jeg tok denne såkalte "snarveien" hjem.
Husker jeg tenkte for meg selv mens jeg dro vognen gjennom skog og blomstereng min samboers tidligere kommentar at vognen jeg hadde kjøpt brukt, passet dårlig til å gå på tur i skogen..

Han har jo så rett.

For den var ikke lett å dra med seg. Små snurrehjul foran gjennom gjørme og steinur er ingen favoritt.

Heldigvis var jentungen i super humør og det virket som om jo mer jeg strevde meg gjennom terrenget jo mer koste hun seg. I perioder var det latter bak på ryggen, det hjalp i hvertfall med å holde humøret oppe.

Jeg forsøkte flere ganger å bruke mobilen for å se om det kunne være veier eller stier på en viss størrelse i nærheten, men det var kun meg i form av en blå prikk og masse beige farge.

Etterhvert så jeg hus og skjønte at nå var snart den strabasiøse snarveien over, litt irriterende var det å se blåmerkingen på en stokk nesten ved bilveien. Blåmerkingen jeg hadde valgt å gå vekk fra tidligere da terrenget så lettere ut den andre veien....

Jeg må nok innse at årene med min fantastiske samboer har gjort meg noe miljøskadet. Før ville jeg aldri gått vekk fra blåmerkingen uten kart, men nå gjør jeg som min kjære samboer og som hans familie titt og ofte gjør.

Jeg "busher".

"Ingen tur uten litt bushing" har mottoet vært på tur med min samboer, jeg forstår at dette nå har blitt en automatikk i min egen turgåing.

Anbefales på det sterkeste dersom man ønsker å oppleve noe annet enn det som finnes rundt oppmerkede stier. Derimot hvis du er lite glad i mygg og ukurant terreng er nok bushing langt fra tingen.

Jeg fant veien hjem svett, møkkete og ihjelstukket, kanskje ikke helt hva jeg hadde sett for meg da jeg gikk hjemmefra.

Nå skal myggestikkene behandles og vognen vaskes.

Go bush!

La bilen stå, ta taxi eller bli hentet!

I Dagsrevyen her om dagen var det ett innslag om økende dødsulykker i trafikken hvor sjåfør var i ruspåvirket tilstand. Statens Vegvesen melder om økende promillekontroller.

Godt tenker jeg.

Spesielt nå i russetiden.

Husker godt selv hvor lite man tenkte i forhold til det å sitte på med en som BARE hadde drukket litt eller dagen der på som er litt for nærme dagen før. Tanken slo meg vel at ulykker lett kunne skje, men det var først da jeg opplevde min egen far kjøre ut av veien at jeg fikk meg en oppvekker. Pappa var en fantastisk pappa, men han var til tider litt for glad i en dram eller fler.

Uroen kom når han begynte å miste perspektiv på natt og dag. Han kunne sovne ved tippekampen og våkne opp noen timer senere ved 18-19 tiden og tro det var tidlig på morgenen og at han måtte ut å kjøre. Det var det som hendte den kvelden.

Han sovnet som vanlig etter ett par glass for mye og våknet opp på kvelden i ørska og sikker på at det var tidlig på morgenen. Lyst var det jo fortsatt ute.

På vei mot ett kryss skjener bilen ut av veien, over i motsatt kjørebane og bråstanser i en stubbe. Fra bagasjerommet kom et jernrør som han hadde liggende sammen med arbeidsverktøyet sitt, susende og traff han i bakhodet.

Legen på legevakta sa pappa hadde flaks, hadde det ikke vært for den høye promillen hadde det ikke vært sikkert han hadde taklet en kollisjon så bra.

Jeg husker jeg tenkte og håpte at han nå mister lappen, men pappa hadde flaks. Da ulykken skjedde kom det en tauebil kjørende forbi, like etter at pappa hadde kjørt ut. Han ringte kun til ambulansen, det gjorde at han ikke mistet lappen.

Ulykken fikk meg til å tenke. Hva om han hadde truffet noen? Hva om det hadde vært noen barn som hadde syklet på vei hjem fra noen kompiser akkurat da pappa kjørte ut?
Kjente det var godt at han bare skadet seg selv i ulykken.

Det skal så lite til før man kan miste kontroll over bilen. 1 av 4 dødsulykker på veien i Norge skyldes ruspåvirket tilstand, hittil i år er det en økning av antall førere som har promille.

Skremmende.

Det er så lett å tenke: "Jeg har bare tatt to øl" eller "Det er over 5 timer siden jeg sluttet å drikke".
Har gjort det selv. Har satt andre i fare. Det gikk fint, men gjør det aldri igjen.

Dette er nok ett innlegg utenfor hverdagslivet på åsen, men ett tema som allikevel er veldig viktig og som står meg nært. Jeg skal gjøre mitt for at mine barn ikke utsetter seg selv eller andre for fare når de blir eldre og fest og alkohol blir en realitet.
Jeg ønsker å være den mammaen som kjører jentene hjem fra fest i stedenfor  at de sitter i en fremmed bil med en ruset sjåfør.
Jeg ønsker å være den mammen jentene ønsker å ringe når de trenger skyss i slike situasjoner.

Men hvordan blir man denne mammaen?

Åpenhet, trygghet og aksept tror jeg er nøkkelord.

Jeg har heldigvis noen år igjen å forbrede meg til jentene blir så store. Rus og bilkjøring er ikke bare ett tema for våre ungdommer, men også for oss voksne.

Er det lettere å være slepphendte når man blir eldre?

Historien min om pappa og hans ulykke er nok forhåpentligvis ikke blandt de vanligste, men jeg ønsker å dele historien og kanskje påvirke.

Den har i hvertfall påvirket meg, og min framtid med mine barn.

25 mars: Vaffeldagen for store og små

Vår familie er veldig glad i vafler og selveste Vaffeldagen kan ikke gå ubemerket.

Til oss voksne og vår eldste på tre ble det grove vafler med potet og bacon, mens vår eldste fikk en litt annen variant med havremelk.

Her kommer oppskriften:

1 dl havremel

1 dl fibra fullkornshvetemel

1 ss smør usaltet

1 ts bakepulver

1 egg

2 dl havremelk Evt mme

1 banan

Jeg ønsket å unngå bruken av sukker så moste en banan oppi. Blandet alt det tørre først for deretter det resterende. Lot det svelle i ca 10 min før steking.

Dette gir ca 5 vaffel plater.

Supermamma fasaden slår sprekker

Det å ha ett friskt barn hjemme når det vanligvis skulle vært i barnehagen kan av og til by på utfordringer.

Eldstejenta har to netter på rad hatt øreverk og vi valgte å holde henne hjemme så hun skulle få slappet av etter to dårlige netter. 

Dette skulle bli koselig tenkte jeg.

Jeg hadde tenkt ut noen rolige aktiviteter vi kunne holde på med som vi kanskje ikke gjør til det daglige.

Det startet fint med klipping og montering av vår egen lille Olof figur som jeg hadde funnet på nett.

Vi var svært fornøyde begge to da vi fikk hengt Olof i vinduet. Så var det tid for maling, dette er noe eldste jenta virkelig liker.

 Vi koste oss masse med både fingermaling og vannmaling. Etterhvert våknet minstejenta opp, også hun skulle få delta.

Det var stas!! For en på snart 7 mnd er det ikke så lett å ikke holde fingrene unna munnen så etter litt maling tok vi turen ut på badet for å skylle av malingen. Det skulle jeg ikke gjort....

Da jeg kommer tilbake sitter eldstejenta og ser lurt på meg.

Hva har hun gjort nå tenker jeg.

- Mamma, jeg sølte litt!

Kjente med ett at pulsen begynte å slå raskere.

- Mamma, jeg malte stolen også!

 Å nei. 

Det var mange tanker som raste gjennom hodet mitt. Jeg er normalt en ganske rolig person og kjente at med to små i hus og maling på stolen var det viktig å bevare roen.

Stolen ble vasket og nesten alt ble borte. 

Så kom utfordringen, vaske eldstejenta som fortsatt er full av maling uten at flere ting blir malt.

Det lyser i øynene hennes av ramp, før hun løper med ett hyl

Etter en jakt gjennom stua får jeg tilslutt fanget henne og fjernet malingen.

Tid for lunsj.

I stedenfor brød eller knekkebrød som er normalen i huset, tenkte jeg at bananlapper må jo være innertier også får minstefrøkna.

Det så lovende ut da eldstejenta smilte når jeg kom ut med fatet.

Det varte ikke lenge.

Minstefrøkna spyttet ut biten, dette skulle hun ikke ha.

- Det er surt! sier eldstefrøkna. 

Jeg er ingen storstilt kokk på kjøkkenet og det er samboeren som tar seg av matlagingen, men etter at jeg ble tobarnsmor har jeg begynt å prøve ut nye ting derav disse bananlappene. Selvtilliten fikk seg en knekk når ikke en gang minstejenta som spiser "alt" ville ha disse.

Utover ettermiddagen koste vi oss med perling og leking gulvet, mens minstjenta sov sin siste daglur. Til middag bestemte jeg meg for at spaghetti måtte være tingen. Det er normalt en favoritt rett, 

Her kan jeg ikke gjøre noe galt tenkte jeg.

Under middagslagingen leker barna på gulvet. Nå som hun minste har begynt å åle seg fremover har storesøster blitt mer territoritær.

Og det hele ender med at begge to begynner å gråte, om storesøster gjør seg til er usikkert. Selvom jeg splitter de opp opptil flere ganger ender de tilbake på samme sted og med samme sutring.

Middagen er ikke helt ferdig og jeg kjenner at tålmodigheten begynner å slå sprekker.

Etter litt forhandlinger kjenner jeg at eneste mulighet er å ty til barnetv. Normalt får ikke storesøster lov å se barnetv før etter middag, men kjente at i dag måtte det til for å komme i mål med matlagingen.

Spisetid!

Endelig er maten ferdig, men å få eldstejenta vekk fra barnetv byr på utfordringer. Det er en grunn for at barnetv ikke er lov før middag...

Vi kommer oss raskt igjennom middagen og resten av kvelden går rolig for seg, det samme med leggingen.

I det jeg har lagt meg ned på sofaen og klar for å slappe helt av hører jeg:

- Mamma?mamma?

Ja svarer jeg.

- Mamma vi er bestevenner!

Det er vi svarer jeg.

At stolen ble malt, at hun dyttet på søsteren sin, eller ikke spiste maten sin det er ikke lenger så frustrerende når man får en så herlig kommentar fra en søt frøken etter leggetid.