Elsker deg pakkeselet mitt!

Nå som ferien vår er på siste dagen blir jeg nok engang påminnet hvor høyt jeg setter pris på pakkeselet mitt som sjelden klager over at jeg nok engang har pakket med meg alt for mye.

Etter flere år som speider og mottoet: Alltid beredt! Er jeg stortsett alltid beredt for vær, vind og hva som skulle oppstå når familien er på tur.

En ting jeg kanskje ikke lærte meg i speiderkarrieren min var å kunne pakke nøkternt  og samtidig alltid være forberedt. Da er det svært godt å ha ett pakkesel som mumler litt for seg selv, smiler før han lasser på med bagger, poser, kofferter og hva det måtte være som jeg har funnet lurt å pakke i. Han klager sjelden over mengden, men jeg får gjerne tilbakemeldinger på hva jeg har brukt å pakke i og som gjør det uegnet å bære flere enheter omgangen.

Noen ganger kan jeg faktisk føle meg litt til overs når han pakker på seg alt fra bilen og traver avgårde før jeg har rukket å løfte barna ut av bilen. Etter litt erfaring har ansvaret blitt fordelt.

Pakkeselet tar seg av bæringen, jeg tar barna.

Og det hjelper ikke spørre om hjelp, han har jo allerede lasset på hvorfor lesse av da, svarer han ofte i en eller annen vri før han traver avsted videre.

Du skal vite en ting, kjære pakkesel, du er uverderlig!

Elsker deg!

Øyafestivalen er i gang!

Denne uken er det akkurat 3 år siden vi hadde med eldste jenta vår på Øyafestivalen for første gang, den gang var hun 6 måneder og elsket musikk!

Interressen for musikk har ikke falt siden da, nå er jentungen 3 1/2 år og spurte om ikke hun kunne være med på konsert snart. 

Og det skal hun!

Denne uken er det nemlig Øyafestivalen for andre året på rad i Tøyenparken. Tidligere har festivalen blitt arrangert i Middelalderparken, men pga utvidelse med togspor har festivalen måttet flytte. I fjor hadde vi akkurat fått vår yngste og det var bare far som fikk seg en dag på festival. Tidligere år har vi kombinert festivalen både med og uten barn.

Mange er negative til å ta med barna på festival og forbinder festival som ett sted med mye fyll og fest. Utover kvelden er jeg enig i at det kan fort bli mange fulle folk på området, men da har vi forlengst tatt med barna hjem.

Men det er noe i det å ha med barna på festival og konsert. Da vi fikk vår første var vi veldig enige om at vi ønsket å tilpasse det å få barn i de aktivitetene og opplevelsene som vi satte pris på før vi fikk barn. De å gå på konsert og festival er en av tingene.

Vi mener at så lenge barnas viktige grunnbehov blir dekket mat, søvn og bleie/do kan man gjøre svært mye med de som alle kan sette pris på. Jeg tror det er viktig å kunne vise og dele med barna noen av interressene foreldrene har.

På mandag var vi å byttet inn billettene våre til bånd og barna fikk se hvor festivalen skulle være. Eldstejenta var litt lei seg for at hun ikke fikk se noen konsert, men falt til ro med at det ble opptil flere konserter i dag torsdag når hun skal få være med.

Denne filmen er fra Musikkfest Oslo i fjor. Jentungen ville aller helst stå helt inntil scenen å digge, men mor syns det er bedre å være litt på avstand...

Førerkort - ingen selvfølge

Da jeg fylte 18 år var det om å gjøre å ta lappen så fort som mulig. Avstandene var store og kollektivtilbudet var elendig. Førerkort ble en nødvendighet.

I byer eller på tettesteder hvor det kollektive er godt utviklet har jeg forståelse for at man ikke har samme behovet som vi hadde ute på landet.

Min samboer er en av disse. Behovet har aldri vært der og på de stedene han har bodd har enten kollektivtilbudet vært godt eller så har noen i næromgangskrets hatt bil og lapp.

Først når vi nå har fått barn har vi merket behovet opptil flere ganger. Bare det å gå i butikken som før var på nærmeste gatehjørne, men som i dag gjør det nødvendig med bil da vi prøver å handle for en uke eller to om gangen. Gjør at ansvaret fort tilfaller meg da vi ønsker å gjøre det etter at barna har lagt seg.

Dette er nok ikke min kjære helt komfortabel med da jeg ofte kan glemme handlelisten, eller rett og slett avvike fra hele listen da det var så mye annet spennende på butikken..

Nå har han tatt teoriprøven og vi har oppkjøring i sikte. Utrolig stolt av min kjære, men alt dette får meg til å tenke. Skal jeg være passasjer? Klarer jeg å holde meg unna irriterende baksetesjåfør kommentarer? Vil bremsefoten kontinuerlig være i bruk? Jeg vet at han er en flink sjåfør så det er ikke der det ligger, men det har alltid vært en selvfølge at det har vært jeg som har kjørt og nå skal plutselig denne rutinen brytes?

Jeg må nok holde meg litt i nakkeskinnet, for det å ta førerkortet i dag er ikke det samme som det var når jeg tok mitt for snart 15 år siden. Det er mye større krav til hva som skal gjennomføres og for å ikke snakke om teoriprøven!

Nå må man vite om hva forurensningen til bilen gjør mot samfunnet, om hvilken del av hodet som fungerer under bilkjøring eller at pannelappen ikke er ferdig utviklet før du er 25 år. Det hjelper ikke bare å kunne skiltene lenger. Kravene er mye større og det skal maks svares feil på 7 av 45 spørsmål for å kunne gå videre i opplæringen.

Godt er det å vite at man ikke lenger slippes ut på veiene uten videre, kanskje hadde det vært lurt med en opprydding av allerede eksisterende førekort innehavere også?

Pengegave - verdens kjedeligste gave å gi..

Mine tantebarn ønsket seg i år penger til bursdagen, så kjedelig tenkte jeg. Jeg ser det som kos å gå ut å finne den rette presangen. Andre vil nok bare tenkt det som avslappende å bare skulle gi ett kort med penger.

Der er ikke jeg.

Her måtte det noe kreativt til. Inspirasjon hentet jeg fra Pinterest (som nå har blitt min nye favoritt) og med baktanke på alle de "lure" presangene min far hadde gitt meg når jeg var mindre. Store pappesker som gir inntrykk av noe stort og spennende, men som isteden er fylt til randen med isopor  i ulike varianter og heller inneholder en bitteliten eske..

Til tantejenta ble det ett glass med nonstop fylt på utsiden av en dorull og penger inne i dorullen, mens til tantegutten ble det en legoboks fylt med penger og legodeler. Hadde i utgangspunktet tenkt å lage en lego skattekiste som pengene kunne ligget i, men rakk dessverre ikke komme meg til Outland i Oslo for å få de rette delene til en rimlig penge.

Det blir spennende å se om det blir en hit eller om tantebarna ikke tar kreativiteten min;)

Bleieslutt - krevende for både mor og barn

Før jeg fikk barn så jeg på bleieslutt som noe som ville løse seg på dagen, at det var noe vi voksne kunne bestemme når skulle skje ettersom det passet oss. Med litt erfaring på baken har jeg nå innsett at det ikke er gjort på 1-2-3, ei heller kan jeg som mor bestemme når det skal skje.

Bleieslutt er i tillegg ett tema når man er sammen med andre foreldre med barn i alderen 2-5 år. Har barnet ditt sluttet?Hvordan går det med bleieslutt hos dere? Når svaret er at det har gått helt fint, får jeg dårlig samvittighet i mammahjerte. Er jeg en dårlig mor?

Vår eldste har nå blitt 3 1/2 år og har siden i fjor sommer hatt perioder hvor hun har villet gå på do eller potte, men så har det stoppet opp og hun har vært helt anti.

Vi har vært igjennom ulike triks for å lokke henne til å bli interresert.

Hva er det man ikke prøver på for å få til bleieslutt?

Klistremerker, smålego i premie, hello kitty dopapir, dobok, magiske håndkler. Listen er lang, men dessverre har interessen og magien forsvunnet etter et par ganger.

Det viser seg at vår frøken er så bestemt at dette skal hun finne ut av selv. Lørdag for 3 uker siden bestemte hun seg for at hun var ferdig med bleie og har siden da ikke hatt mange tisseuhell, derimot å gjøre bimelibom er en helt annen sak.

Hun vil aller helst gjemme seg i en krok og gjøre sitt fornødne i trusa. Vi har forsøkt å få henne til å ha på bleie akkurat når hun må gjøre dette, men det er ikke aktuelt. Vil så gjerne at hun skal få det til, tenk så mye lettere det må bli når hun forstår hvor greit det er å få det til på do. Kjenner at jeg må jobbe med meg selv, gi henne rom og tid til å finne ut av dette helt på egen hånd. Blir hun presset for mye kan det jo fort være at det vil ta lengre tid før hun finner ut av at bimelibom på potte eller do er akseptabelt.

Bleieslutt får i hvertfall vi voksne til å måtte jobbe mye med oss selv. Vi må være kreative  og positive når jentungen roper: " Jeg må tisse" og det er langt til nærmeste toalett eller det er midt på motorveien og langt til neste avkjørsel. Pulsen har vært høy hos mor og far iblandt for om jentungen skulle huske å gå på do. Ville hun tisse i sofaen?På finstolene? I bilsetet? Hun har bevist gang på gang at kontroll har hun og at fra hun roper har vi rundt ett minutt på oss før hun ikke klarer å holde igjen.

Læringsprosessen er lang for hele familien.

Det har nå blitt mye mer akseptabelt for jentungen å skulle gi trærne litt ekstra "næring". Frustrerende for mor er at det ikke er samme hvilket tre det er, det skal jo være DET treet!

Litt problematisk var det da hun fikk se farfar stå å tisse inntil et tre. Hvorfor skulle hun da sitte? Selv om hun ikke helt har godtatt mors forklaring om jente og guttetiss er det godtatt å sitte og tisse i skogen.

En haug med prinsessetruser er nå kjøpt inn og vi har bestemt oss for at hun skal få gjøre dette i sitt eget tempo og finne ut av bimbelibomproblematikken nærmest på egen hånd.

Jeg har googlet mye for råd og tips på veien, og flere forskningsrapporter viser til at det er vi voksne, barnehagen, helsestasjonen og omgivelsene rundt barnet som setter forventningene til det med bleieslutt og at for noen barn så kan det føre til stress, usikkerhet og prestasjonsangst. Barnets omgivelser og trivsel påvirker om det er klar for å slutte på do.

Artikkelen til familieterapaut Jesper Juul i Dagbladet for noen år siden har noen gode tips til hvordan man bør gå frem for å få barnet på gli uten å presse for mye på.

Som noen uskyldige forsøk skal i tillegg til tipsene fra Jesper Juul to nye bøker handles inn.  "Jo vil ikke bæsje på do" er en bok vi har hatt her hjemme før og som nå skal handles inn etter savn fra jentungen. Den omhandler en gutt som ikke vil bæsje på do, men han vet ikke helt hvorfor. På leting etter løsningen spør han familien sin om hva de gjør når de må på do. Tilslutt finner han ut at det rett og slett er det å dingle med føttene på do som han ikke liker.

Den lille muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans  gjør humor ut av hele prosessen og er også en bok vi tenker å få prøvd ut her hjemme.

Det gjelder å ha kreativiteten på topp til enhver tid ellers så kan det lett gå i stå for treåringen, da kan fort alle forslag og ideer virke utenkelig for henne. Det slår meg at vi da har pushet for mye på og ikke gitt henne nok rom til å finne ut av dette selv.

Gode erfaringer, tips og råd for bleieslutt perioden mottas med takk!