Hatten av for aleneforeldre.

Må si det står stor respekt av de som er alene med barn på fulltid. Etter en uke alene med mine to små rampejenter kjenner jeg at det skal bli deilig å få min kjære hjem igjen. Ikke forstår jeg hvordan aleneforsørgere klarer å jobbe fulltid og samtidig få det til å gå opp med levering og henting i barnehage. Denne uken har mine vært først i barnehagen og omtrent sist hjem og da har jeg selv såvidt klart å klokke inn 7,5 time på jobb hverdag. 

Det å skulle håndtere barna, beholde roen, lage middag, legge barna, få unnagjort husarbeid og helst gjøre unna litt jobb som jeg ikke har fått unna på dagtid før det ikke blir for langt på natt, tar på. 

Når minstejenta i tillegg knekker koden med å gå ut av senga og vi holder på opptil to timer hver natt med å prøve å få henne i seng igjen, blir jeg enda mer glad for at vi i hverdagen er to som kan dele dette.

Det å ikke ha noen å dele på nattens strabaser, drøfte løsninger for hvordan få jentungen til å bli i senga   og ikke gi opp ved å løfte henne opp i egen seng og la henne sove, der har jeg stor beundringer over. Jeg forstår veldig godt alle som ender med barna i egen seng, jeg gjorde det selv enkelte netter da behovet for søvn tok overtaket.

Mest frustrerende har det vært når vi har fått kledd på oss og er 98% klare for å gå ut døra og det bare er vottene til eldstejenta som mangler. Så går det skeis, votten kommer ikke rett på, jeg forstår ikke hva som skal til, frustrasjonen brer seg. VIPS så står hun der uten klær og vi må starte på nytt. Pusteteknikken man lærer ved fødsel er ikke kun til bruk når barna skal ut av mors mage, men må brukes jevnlig. Og akkurat i situasjonen med påkledning var pusteteknikken livsnødvendig for at vi alle skulle komme oss hele ut. Vi har til og med lært hun eldste denne pusteteknikken slik at hun kan roe seg selv ned når hun har kavet seg opp.

Hva gjør man når man er alene? Er ungene eksemplariske til enhver tid? Setter de seg aldri på baken? Hvordan overlever de trassperioden?

Jeg er overlykkelig for at mine svigerforeldre har hjulpet til i denne perioden. Det å ha familie eller venner rundt seg tror jeg er spesielt viktig når man står alene med barn.

Jeg er i hvertfall svært takknemlig for all den hjelpen vi får av de nærmeste rundt oss.

Det blir nesten en ferie å skulle få samboeren min hjem igjen:)

All ære til aleneforeldre!

Nyttårforsett?

Nytt år, nye muligheter!

Det klassiske spørsmålet er hva er årets nyttårsforsett? Er det bare tull? Noe som bare vil holde den første måneden og så er det glemt?

Jeg skal i hvertfall gjøre en innsats for komme i mål med noen nyttårsforsett i år.

1. Avslutte støttemedlemskapet mitt i elixia og heller fokusere på rett matinntak og aktive aktiviteter med familien. Det typiske nyttårsforsettet med endring av kosthold og bevegelse, her skal det ingen dramatisk endring til annet enn at vi skal bli hakket bedre til å våge oss ut på turer som kan gi oss voksne litt utfordring og. Vi har vogn og bæremeis så skulle barna bli slitne har vi muligheten til å komme oss videre.

2. Real opprydding i skuffer, skap og loft. Gjennomgang av egne og barnas klær. Hva er for lite, hva brukes ikke lenger. Eller kanskje ved en liten opprydding så dukker det opp skjulte skatter som hadde blitt glemt helt innerst i skapet. Noe kan selges, noe kan gis bort og noe må rett og slett kastes.

Det er her finn.no og diverse grupper på facebook kan brukes for å få vekk mest mulig til gjenbruk. Noe jeg virkelig er for, trenger vi ting til barna tar jeg stortsett alltid en titt på finn først.

Siste innkjøp var ett skisett til minstejenta for 50 kr så hun får prøvd seg litt på påskefjellet:)

3. Ferdigstille halvferdige prosjekter. I jobbsammenheng anser jeg meg selv som over middels god til å håndtere flere baller å lande de alle trygt og vel gjennomført. Her hjemme blir det lett at den velkjente tidsklemma tar en og prosjektet blir prioritert bort mot hverdagslige gjøremål som må gå foran.

Min samboer og jeg har laget oss en liste på hva vi sammen, eller hver for oss ønsker å få ferdigstilt av prosjekter her hjemme. Listefreak som jeg er, er det selvfølgelig med et tidsestimat og budsjett for de større prosjektene.

4. Mitt siste mål er å gjøre en innsats for de menneskene som ikke har det så godt som vår familie. Hvordan og hva jeg skal gjøre blir en utfordring. Jeg skal gå ut av egen komfortsone for å kunne bidra. Mange har sikkert sett tvserien som gikk før jul om Petter uteligger. En helt vanlig fyr som forlater kone og barn for å tilbringe 52 dager på gata i Oslo. Serien treffer virkelig hjertet. En får innblikk i de mange sjelene som har havnet på skråplanet og som ikke klarer å komme seg ut og de som tilbringer hver natt i usikkerhet for om de får ligge i fred i krypinnet de har funnet.

Det som gjør meg glad i denne serien er bekreftelsen på at det hjelper å tilby en kaffe eller matbit til disse menneskene. Til nå har jeg ikke ønsket å gi tiggere penger og det ønsker jeg fortsatt ikke gjøre, men jeg kan svært gjerne kjøpe mat og varm drikke eller tilby klær eller tepper. Jeg ønsker at barna skal få bidra og forhåpentligvis også lære noe.

Det blir spennende å se om dette kun blir tomme ord eller om vi klarer å få det til, om så bare deler av målene, så er det ett steg på veien.

På dagbladet.no fant jeg noen tips til hvordan holde nyttårsforsettene:

1: Lag en skikkelig plan med konkrete mål. Bryt ned hovedmålet i mindre konkrete delmål.

- mål 1-3 treffer godt her, derimot mål 4 er nok svært ukonkret og lite konsist derav også mer spennende om det vil bli gjennomført.

2: Gi deg selv en belønning når du når hvert av delmålene.

- Belønning er alltid viktig. Min samboer og jeg har lovet hverandre en barnefri aktivitet ved vel gjennomførte prosjekter. Oppryddingen gir jo belønning i seg selv ved at det blir mer ryddig her og man slipper den stadige dårlige samvittigheten om det som skulle vært gjort.

3: Fortell folk om dine nyttårsforsetter, det gjør dem mer forpliktende.

- Det å poste målene på bloggen er vel nesten som en kunngjøring, samtaleemnet ved neste julebord eller selskaper vil fort innebære noen av disse målene.

4: Tenk positivt – skriv ned en liste over alle fordelene du får ved å gjennomføre dine nyttårsforsetter. Se på listen ofte.

- det betyr vel at listen rett og slett må henges opp, synlig på en vegg så man tilstadighet blir påminnet hvilke mål som gjelder. 

Kjenner jeg nesten gleder meg til å ta fatt på målene. Hvilke mål har du satt deg? Eller ser du på det som unødvendig, bortkastet tid? 

Julefred?

Nissen har vært her, maten er inntatt, pakkene er delvis åpnet og kaoset er i ferd med å roe seg. Barna er nemlig i seng. Den omtalte julefreden har en helt annen betydning med to små krabater i familien.

Det er mye spenning i luften rett før julaften. Både treåringen og ettåringen er tydelig preget av at, nå er det ikke lenge igjen til selveste dagen. Natt til julaften har vært preget med dårlig søvn og mange oppvåkninger.

Med lite søvn og frustrasjon innabords er det vanskelig å forhindre at dagen blir videre preget av den onde sirkelen man har havnet i. Langsinthet nytter ikke med småbarn i nærheten, her gjelder det å riste av seg irritasjonen å gå inn i neste situasjon med ny entusiasme og pågangsmot.

Og det er nettopp det dagen vår har vært preget av. Det er nemlig ikke lett for en ettåring å forstå at dette havet av pakker ikke bare tilhører henne, eller at alle lekene storesøster får, ikke er hennes.

Storesøster er lei av lillesøster som plager henne og særdeles utålmodig på at nissen ikke snart kommer. Hun har jo satt ut kjeks og vann( harde kår for tiden) og tent lys. Han burde jo snart dukke opp.

Og det gjør han!

Til storesøsters begeistring og lillesøsters frykt. Storesøster har ventet så lenge at hun nesten ikke får ut ett ord mens julenissen er her. Så fort pakkene er utdelt er det såvidt hun enser at julenissen har forlatt rommet, det er en ting i fokus. Pakkene! 

Lillesøster har også forstått at det er noe spesielt med disse pakkene og klamrer på den hun fikk av julenissen mens hun hikster gråtkvalt etter nissen.

Sultne setter vi oss tilbords, deilig tenker vi voksne, nå skal det bli godt med julemat. Så var det denne julefreden da. Storesøster vil ikke ikke ha noe, hvertfall ikke potet. Lillesøster kaster gaffelen som det skulle vært en dartpil, heldigvis lander den i kjøttfatet. Vi får rodd i land sitasjonen med en hyggelig juleskål og barna er igjen tilfreds, skåling er jo gøy! Helt til mors glass knuser i stetten og bord og gulv må ryddes. 

Det er da roen begynner å bli urolig. Storesøster vil gå fra og da er ikke lillesøster sen, dytter stolen vekk fra bordet, drar i smekken sin og holder ut hånda for å takke for maten. 

Da var det gjort, julefreden var brutt.

Etter maten er det på tide med litt pakker igjen. Det kommer fort en hel del uforståelige gloser fra lillesøster som er misfornøyd med andel myke pakker kontra storesøsters harde, helt til hunden "callie" dukker opp og sitasjonen snus. Denne hunden kan jo både vrikke på rompa og bjeffe. Akkurat en slik storesøster ønsket seg....

Urettferdig..

Hun deler aldri..

Kommer det fra storesøster. Lillesøster derimot tar hunden under armen og går fornøyd avsted.

Julefred sa du?

Ja det er nettopp dette som er julefred hos oss. En hel del kaos, en god dose tålmodighet og mye familiekos er stikkord for vår julefred. Skulle vi beskrevet dette ordet for 4 år siden hadde ordene; Sove lenge, ro, lese bøker og familie vært nevnt. Det er tøft og frustrerende når det står på som værst, men alle de fantastiske små stundene innimellom kaoset er uten tvil verdt de ekstra slagene på blodpumpa.

God jul❤️🎅🏻

Da var det vår tur!

Høsten og starten på vinteren er høysesong for forkjølelse og omgangssyke. Sistnevnte har tatt hus her på åsen. Først eldstejenta og nå er det minsten sin tur. Heldigvis er selve oppkast perioden på ikke mer enn en natt,men en lang natt.

For hvorfor skjer dette på natten?

Vi har heldigvis ikke hatt dette ofte med våre barn, men de gangene vi har hatt har det skjedd på natten.

Hvilket styr!

Så fort man hører brekninger fra barnerommet er det å sprette opp, forsøke å redde seng, dyner og sengetøyet for å få barnet fortest mulig til badet. Er man riktig uheldig må en bade barn, vaske seng og en selv vaskes og skiftes på.

Noen slike runder i løper av natten gjør noe med humøret og ikke minst tålmodigheten.

Og det gjør det ikke noe enklere at minsten nekter å sove, hun er jo tørst må vite. For å ikke forårsake mer oppkast får hun bare en liten klung med drikke. Det er dessverre ikke frøkna fornøyd med, sykdom  har på ingen måte senket hennes normale temperament og hun viser tydelig med kroppsspråk og ordlyd at hun er relativt lite fornøyd med denne lille klunken med drikke.

Jeg har prøvd å lese meg opp på hvorfor det for oss virker som om oppkast starter om natten. Det finnes ingen avklaringer på dette, men der hvor temaet kommer opp er slutningene stortsett det samme; det er ikke slik at det alltid starter om natten, men det føles slik fordi det er mer slitsomt å håndtere oppkast etter leggetid.

Nå har heldigvis selve oppkastperioden lagt seg og det er bare å vente til karantene tiden på 48 timer har gått før minsten kan vende tilbake til barnehagen og vi tilbake på jobb.

I mellomtiden blir vi ikke arbeidsledig. Hus og sengetøy må vaskes for å få ut mulig smitte.

Antibac har nå virkelig blitt vår venn..

Innhentet av tidsklemma

Permisjonen er avsluttet, jobb og barnehage har blitt en realitet. Overgangen har vært stor for oss alle. For min egen del har det vært tungt å skulle gå fullt tilbake i jobb, tempoet er av en helt annen art enn når man går hjemme. Selv med to aktive jenter på hjemmebane kan det ikke sammenlignes med det som foregår på jobb. Energinivået var omtrent tømt før barna skulle hentes i barnehage og da begge jentene var i seng var det ikke unaturlig at jeg selv duppet av ikke lenge etter. 

Det å gå tilbake til jobb betydde også at alle husligesysler som gjerne gikk seg til på dagtid måtte nå gjennomføres etter jobb. Etter at barna hadde kommet seg i seng fristet sofaen ofte mer enn hva klesvask, oppvask eller gulvvask gjorde.

Nå har det gått to måneder og vi begynner å få en mer harmonisk hverdag, jentene har begynt å finne sin plass i hverdagen. Levering og henting i barnehagen foregår stortsett uten gråt og sinne og vi voksne har smått begynt å få rutiner på å få maskineriet i heimen til å fungere.

Nå høres det jo nesten som om alt går som en drøm, ungene gjør som de skal og hjemmet ser perfekt til enhver tid. Det er på ingen måte slik. Vi merker at den berømte tidsklemma innhenter oss til stadighet og vi blir hengende litt bakpå med ting som burde vært gjort.

Det er da den dårlige samvittigheten kommer snikende for ting som skulle eller burde vært gjort. Det er her "listemanien" min kommer frem. En oversikt over de tingene vi må komme i mål med utenom de vanlige hussyslene. Etter noen års hjernevasking har min kjære innsett at slike lister er supre å ha for å huske de målene vi har satt oss. Det beste med en slik liste er når ett punkt er ferdig og kan strykes over. Glede!

Ha en fortsatt fin søndag!

Elsker deg pakkeselet mitt!

Nå som ferien vår er på siste dagen blir jeg nok engang påminnet hvor høyt jeg setter pris på pakkeselet mitt som sjelden klager over at jeg nok engang har pakket med meg alt for mye.

Etter flere år som speider og mottoet: Alltid beredt! Er jeg stortsett alltid beredt for vær, vind og hva som skulle oppstå når familien er på tur.

En ting jeg kanskje ikke lærte meg i speiderkarrieren min var å kunne pakke nøkternt  og samtidig alltid være forberedt. Da er det svært godt å ha ett pakkesel som mumler litt for seg selv, smiler før han lasser på med bagger, poser, kofferter og hva det måtte være som jeg har funnet lurt å pakke i. Han klager sjelden over mengden, men jeg får gjerne tilbakemeldinger på hva jeg har brukt å pakke i og som gjør det uegnet å bære flere enheter omgangen.

Noen ganger kan jeg faktisk føle meg litt til overs når han pakker på seg alt fra bilen og traver avgårde før jeg har rukket å løfte barna ut av bilen. Etter litt erfaring har ansvaret blitt fordelt.

Pakkeselet tar seg av bæringen, jeg tar barna.

Og det hjelper ikke spørre om hjelp, han har jo allerede lasset på hvorfor lesse av da, svarer han ofte i en eller annen vri før han traver avsted videre.

Du skal vite en ting, kjære pakkesel, du er uverderlig!

Elsker deg!

Øyafestivalen er i gang!

Denne uken er det akkurat 3 år siden vi hadde med eldste jenta vår på Øyafestivalen for første gang, den gang var hun 6 måneder og elsket musikk!

Interressen for musikk har ikke falt siden da, nå er jentungen 3 1/2 år og spurte om ikke hun kunne være med på konsert snart. 

Og det skal hun!

Denne uken er det nemlig Øyafestivalen for andre året på rad i Tøyenparken. Tidligere har festivalen blitt arrangert i Middelalderparken, men pga utvidelse med togspor har festivalen måttet flytte. I fjor hadde vi akkurat fått vår yngste og det var bare far som fikk seg en dag på festival. Tidligere år har vi kombinert festivalen både med og uten barn.

Mange er negative til å ta med barna på festival og forbinder festival som ett sted med mye fyll og fest. Utover kvelden er jeg enig i at det kan fort bli mange fulle folk på området, men da har vi forlengst tatt med barna hjem.

Men det er noe i det å ha med barna på festival og konsert. Da vi fikk vår første var vi veldig enige om at vi ønsket å tilpasse det å få barn i de aktivitetene og opplevelsene som vi satte pris på før vi fikk barn. De å gå på konsert og festival er en av tingene.

Vi mener at så lenge barnas viktige grunnbehov blir dekket mat, søvn og bleie/do kan man gjøre svært mye med de som alle kan sette pris på. Jeg tror det er viktig å kunne vise og dele med barna noen av interressene foreldrene har.

På mandag var vi å byttet inn billettene våre til bånd og barna fikk se hvor festivalen skulle være. Eldstejenta var litt lei seg for at hun ikke fikk se noen konsert, men falt til ro med at det ble opptil flere konserter i dag torsdag når hun skal få være med.

Denne filmen er fra Musikkfest Oslo i fjor. Jentungen ville aller helst stå helt inntil scenen å digge, men mor syns det er bedre å være litt på avstand...