Hatten av for aleneforeldre.

Må si det står stor respekt av de som er alene med barn på fulltid. Etter en uke alene med mine to små rampejenter kjenner jeg at det skal bli deilig å få min kjære hjem igjen. Ikke forstår jeg hvordan aleneforsørgere klarer å jobbe fulltid og samtidig få det til å gå opp med levering og henting i barnehage. Denne uken har mine vært først i barnehagen og omtrent sist hjem og da har jeg selv såvidt klart å klokke inn 7,5 time på jobb hverdag. 

Det å skulle håndtere barna, beholde roen, lage middag, legge barna, få unnagjort husarbeid og helst gjøre unna litt jobb som jeg ikke har fått unna på dagtid før det ikke blir for langt på natt, tar på. 

Når minstejenta i tillegg knekker koden med å gå ut av senga og vi holder på opptil to timer hver natt med å prøve å få henne i seng igjen, blir jeg enda mer glad for at vi i hverdagen er to som kan dele dette.

Det å ikke ha noen å dele på nattens strabaser, drøfte løsninger for hvordan få jentungen til å bli i senga   og ikke gi opp ved å løfte henne opp i egen seng og la henne sove, der har jeg stor beundringer over. Jeg forstår veldig godt alle som ender med barna i egen seng, jeg gjorde det selv enkelte netter da behovet for søvn tok overtaket.

Mest frustrerende har det vært når vi har fått kledd på oss og er 98% klare for å gå ut døra og det bare er vottene til eldstejenta som mangler. Så går det skeis, votten kommer ikke rett på, jeg forstår ikke hva som skal til, frustrasjonen brer seg. VIPS så står hun der uten klær og vi må starte på nytt. Pusteteknikken man lærer ved fødsel er ikke kun til bruk når barna skal ut av mors mage, men må brukes jevnlig. Og akkurat i situasjonen med påkledning var pusteteknikken livsnødvendig for at vi alle skulle komme oss hele ut. Vi har til og med lært hun eldste denne pusteteknikken slik at hun kan roe seg selv ned når hun har kavet seg opp.

Hva gjør man når man er alene? Er ungene eksemplariske til enhver tid? Setter de seg aldri på baken? Hvordan overlever de trassperioden?

Jeg er overlykkelig for at mine svigerforeldre har hjulpet til i denne perioden. Det å ha familie eller venner rundt seg tror jeg er spesielt viktig når man står alene med barn.

Jeg er i hvertfall svært takknemlig for all den hjelpen vi får av de nærmeste rundt oss.

Det blir nesten en ferie å skulle få samboeren min hjem igjen:)

All ære til aleneforeldre!