Julefred?

Nissen har vært her, maten er inntatt, pakkene er delvis åpnet og kaoset er i ferd med å roe seg. Barna er nemlig i seng. Den omtalte julefreden har en helt annen betydning med to små krabater i familien.

Det er mye spenning i luften rett før julaften. Både treåringen og ettåringen er tydelig preget av at, nå er det ikke lenge igjen til selveste dagen. Natt til julaften har vært preget med dårlig søvn og mange oppvåkninger.

Med lite søvn og frustrasjon innabords er det vanskelig å forhindre at dagen blir videre preget av den onde sirkelen man har havnet i. Langsinthet nytter ikke med småbarn i nærheten, her gjelder det å riste av seg irritasjonen å gå inn i neste situasjon med ny entusiasme og pågangsmot.

Og det er nettopp det dagen vår har vært preget av. Det er nemlig ikke lett for en ettåring å forstå at dette havet av pakker ikke bare tilhører henne, eller at alle lekene storesøster får, ikke er hennes.

Storesøster er lei av lillesøster som plager henne og særdeles utålmodig på at nissen ikke snart kommer. Hun har jo satt ut kjeks og vann( harde kår for tiden) og tent lys. Han burde jo snart dukke opp.

Og det gjør han!

Til storesøsters begeistring og lillesøsters frykt. Storesøster har ventet så lenge at hun nesten ikke får ut ett ord mens julenissen er her. Så fort pakkene er utdelt er det såvidt hun enser at julenissen har forlatt rommet, det er en ting i fokus. Pakkene! 

Lillesøster har også forstått at det er noe spesielt med disse pakkene og klamrer på den hun fikk av julenissen mens hun hikster gråtkvalt etter nissen.

Sultne setter vi oss tilbords, deilig tenker vi voksne, nå skal det bli godt med julemat. Så var det denne julefreden da. Storesøster vil ikke ikke ha noe, hvertfall ikke potet. Lillesøster kaster gaffelen som det skulle vært en dartpil, heldigvis lander den i kjøttfatet. Vi får rodd i land sitasjonen med en hyggelig juleskål og barna er igjen tilfreds, skåling er jo gøy! Helt til mors glass knuser i stetten og bord og gulv må ryddes. 

Det er da roen begynner å bli urolig. Storesøster vil gå fra og da er ikke lillesøster sen, dytter stolen vekk fra bordet, drar i smekken sin og holder ut hånda for å takke for maten. 

Da var det gjort, julefreden var brutt.

Etter maten er det på tide med litt pakker igjen. Det kommer fort en hel del uforståelige gloser fra lillesøster som er misfornøyd med andel myke pakker kontra storesøsters harde, helt til hunden "callie" dukker opp og sitasjonen snus. Denne hunden kan jo både vrikke på rompa og bjeffe. Akkurat en slik storesøster ønsket seg....

Urettferdig..

Hun deler aldri..

Kommer det fra storesøster. Lillesøster derimot tar hunden under armen og går fornøyd avsted.

Julefred sa du?

Ja det er nettopp dette som er julefred hos oss. En hel del kaos, en god dose tålmodighet og mye familiekos er stikkord for vår julefred. Skulle vi beskrevet dette ordet for 4 år siden hadde ordene; Sove lenge, ro, lese bøker og familie vært nevnt. Det er tøft og frustrerende når det står på som værst, men alle de fantastiske små stundene innimellom kaoset er uten tvil verdt de ekstra slagene på blodpumpa.

God jul❤️🎅🏻

Da var det vår tur!

Høsten og starten på vinteren er høysesong for forkjølelse og omgangssyke. Sistnevnte har tatt hus her på åsen. Først eldstejenta og nå er det minsten sin tur. Heldigvis er selve oppkast perioden på ikke mer enn en natt,men en lang natt.

For hvorfor skjer dette på natten?

Vi har heldigvis ikke hatt dette ofte med våre barn, men de gangene vi har hatt har det skjedd på natten.

Hvilket styr!

Så fort man hører brekninger fra barnerommet er det å sprette opp, forsøke å redde seng, dyner og sengetøyet for å få barnet fortest mulig til badet. Er man riktig uheldig må en bade barn, vaske seng og en selv vaskes og skiftes på.

Noen slike runder i løper av natten gjør noe med humøret og ikke minst tålmodigheten.

Og det gjør det ikke noe enklere at minsten nekter å sove, hun er jo tørst må vite. For å ikke forårsake mer oppkast får hun bare en liten klung med drikke. Det er dessverre ikke frøkna fornøyd med, sykdom  har på ingen måte senket hennes normale temperament og hun viser tydelig med kroppsspråk og ordlyd at hun er relativt lite fornøyd med denne lille klunken med drikke.

Jeg har prøvd å lese meg opp på hvorfor det for oss virker som om oppkast starter om natten. Det finnes ingen avklaringer på dette, men der hvor temaet kommer opp er slutningene stortsett det samme; det er ikke slik at det alltid starter om natten, men det føles slik fordi det er mer slitsomt å håndtere oppkast etter leggetid.

Nå har heldigvis selve oppkastperioden lagt seg og det er bare å vente til karantene tiden på 48 timer har gått før minsten kan vende tilbake til barnehagen og vi tilbake på jobb.

I mellomtiden blir vi ikke arbeidsledig. Hus og sengetøy må vaskes for å få ut mulig smitte.

Antibac har nå virkelig blitt vår venn..

Innhentet av tidsklemma

Permisjonen er avsluttet, jobb og barnehage har blitt en realitet. Overgangen har vært stor for oss alle. For min egen del har det vært tungt å skulle gå fullt tilbake i jobb, tempoet er av en helt annen art enn når man går hjemme. Selv med to aktive jenter på hjemmebane kan det ikke sammenlignes med det som foregår på jobb. Energinivået var omtrent tømt før barna skulle hentes i barnehage og da begge jentene var i seng var det ikke unaturlig at jeg selv duppet av ikke lenge etter. 

Det å gå tilbake til jobb betydde også at alle husligesysler som gjerne gikk seg til på dagtid måtte nå gjennomføres etter jobb. Etter at barna hadde kommet seg i seng fristet sofaen ofte mer enn hva klesvask, oppvask eller gulvvask gjorde.

Nå har det gått to måneder og vi begynner å få en mer harmonisk hverdag, jentene har begynt å finne sin plass i hverdagen. Levering og henting i barnehagen foregår stortsett uten gråt og sinne og vi voksne har smått begynt å få rutiner på å få maskineriet i heimen til å fungere.

Nå høres det jo nesten som om alt går som en drøm, ungene gjør som de skal og hjemmet ser perfekt til enhver tid. Det er på ingen måte slik. Vi merker at den berømte tidsklemma innhenter oss til stadighet og vi blir hengende litt bakpå med ting som burde vært gjort.

Det er da den dårlige samvittigheten kommer snikende for ting som skulle eller burde vært gjort. Det er her "listemanien" min kommer frem. En oversikt over de tingene vi må komme i mål med utenom de vanlige hussyslene. Etter noen års hjernevasking har min kjære innsett at slike lister er supre å ha for å huske de målene vi har satt oss. Det beste med en slik liste er når ett punkt er ferdig og kan strykes over. Glede!

Ha en fortsatt fin søndag!

Elsker deg pakkeselet mitt!

Nå som ferien vår er på siste dagen blir jeg nok engang påminnet hvor høyt jeg setter pris på pakkeselet mitt som sjelden klager over at jeg nok engang har pakket med meg alt for mye.

Etter flere år som speider og mottoet: Alltid beredt! Er jeg stortsett alltid beredt for vær, vind og hva som skulle oppstå når familien er på tur.

En ting jeg kanskje ikke lærte meg i speiderkarrieren min var å kunne pakke nøkternt  og samtidig alltid være forberedt. Da er det svært godt å ha ett pakkesel som mumler litt for seg selv, smiler før han lasser på med bagger, poser, kofferter og hva det måtte være som jeg har funnet lurt å pakke i. Han klager sjelden over mengden, men jeg får gjerne tilbakemeldinger på hva jeg har brukt å pakke i og som gjør det uegnet å bære flere enheter omgangen.

Noen ganger kan jeg faktisk føle meg litt til overs når han pakker på seg alt fra bilen og traver avgårde før jeg har rukket å løfte barna ut av bilen. Etter litt erfaring har ansvaret blitt fordelt.

Pakkeselet tar seg av bæringen, jeg tar barna.

Og det hjelper ikke spørre om hjelp, han har jo allerede lasset på hvorfor lesse av da, svarer han ofte i en eller annen vri før han traver avsted videre.

Du skal vite en ting, kjære pakkesel, du er uverderlig!

Elsker deg!

Øyafestivalen er i gang!

Denne uken er det akkurat 3 år siden vi hadde med eldste jenta vår på Øyafestivalen for første gang, den gang var hun 6 måneder og elsket musikk!

Interressen for musikk har ikke falt siden da, nå er jentungen 3 1/2 år og spurte om ikke hun kunne være med på konsert snart. 

Og det skal hun!

Denne uken er det nemlig Øyafestivalen for andre året på rad i Tøyenparken. Tidligere har festivalen blitt arrangert i Middelalderparken, men pga utvidelse med togspor har festivalen måttet flytte. I fjor hadde vi akkurat fått vår yngste og det var bare far som fikk seg en dag på festival. Tidligere år har vi kombinert festivalen både med og uten barn.

Mange er negative til å ta med barna på festival og forbinder festival som ett sted med mye fyll og fest. Utover kvelden er jeg enig i at det kan fort bli mange fulle folk på området, men da har vi forlengst tatt med barna hjem.

Men det er noe i det å ha med barna på festival og konsert. Da vi fikk vår første var vi veldig enige om at vi ønsket å tilpasse det å få barn i de aktivitetene og opplevelsene som vi satte pris på før vi fikk barn. De å gå på konsert og festival er en av tingene.

Vi mener at så lenge barnas viktige grunnbehov blir dekket mat, søvn og bleie/do kan man gjøre svært mye med de som alle kan sette pris på. Jeg tror det er viktig å kunne vise og dele med barna noen av interressene foreldrene har.

På mandag var vi å byttet inn billettene våre til bånd og barna fikk se hvor festivalen skulle være. Eldstejenta var litt lei seg for at hun ikke fikk se noen konsert, men falt til ro med at det ble opptil flere konserter i dag torsdag når hun skal få være med.

Denne filmen er fra Musikkfest Oslo i fjor. Jentungen ville aller helst stå helt inntil scenen å digge, men mor syns det er bedre å være litt på avstand...

Førerkort - ingen selvfølge

Da jeg fylte 18 år var det om å gjøre å ta lappen så fort som mulig. Avstandene var store og kollektivtilbudet var elendig. Førerkort ble en nødvendighet.

I byer eller på tettesteder hvor det kollektive er godt utviklet har jeg forståelse for at man ikke har samme behovet som vi hadde ute på landet.

Min samboer er en av disse. Behovet har aldri vært der og på de stedene han har bodd har enten kollektivtilbudet vært godt eller så har noen i næromgangskrets hatt bil og lapp.

Først når vi nå har fått barn har vi merket behovet opptil flere ganger. Bare det å gå i butikken som før var på nærmeste gatehjørne, men som i dag gjør det nødvendig med bil da vi prøver å handle for en uke eller to om gangen. Gjør at ansvaret fort tilfaller meg da vi ønsker å gjøre det etter at barna har lagt seg.

Dette er nok ikke min kjære helt komfortabel med da jeg ofte kan glemme handlelisten, eller rett og slett avvike fra hele listen da det var så mye annet spennende på butikken..

Nå har han tatt teoriprøven og vi har oppkjøring i sikte. Utrolig stolt av min kjære, men alt dette får meg til å tenke. Skal jeg være passasjer? Klarer jeg å holde meg unna irriterende baksetesjåfør kommentarer? Vil bremsefoten kontinuerlig være i bruk? Jeg vet at han er en flink sjåfør så det er ikke der det ligger, men det har alltid vært en selvfølge at det har vært jeg som har kjørt og nå skal plutselig denne rutinen brytes?

Jeg må nok holde meg litt i nakkeskinnet, for det å ta førerkortet i dag er ikke det samme som det var når jeg tok mitt for snart 15 år siden. Det er mye større krav til hva som skal gjennomføres og for å ikke snakke om teoriprøven!

Nå må man vite om hva forurensningen til bilen gjør mot samfunnet, om hvilken del av hodet som fungerer under bilkjøring eller at pannelappen ikke er ferdig utviklet før du er 25 år. Det hjelper ikke bare å kunne skiltene lenger. Kravene er mye større og det skal maks svares feil på 7 av 45 spørsmål for å kunne gå videre i opplæringen.

Godt er det å vite at man ikke lenger slippes ut på veiene uten videre, kanskje hadde det vært lurt med en opprydding av allerede eksisterende førekort innehavere også?

Pengegave - verdens kjedeligste gave å gi..

Mine tantebarn ønsket seg i år penger til bursdagen, så kjedelig tenkte jeg. Jeg ser det som kos å gå ut å finne den rette presangen. Andre vil nok bare tenkt det som avslappende å bare skulle gi ett kort med penger.

Der er ikke jeg.

Her måtte det noe kreativt til. Inspirasjon hentet jeg fra Pinterest (som nå har blitt min nye favoritt) og med baktanke på alle de "lure" presangene min far hadde gitt meg når jeg var mindre. Store pappesker som gir inntrykk av noe stort og spennende, men som isteden er fylt til randen med isopor  i ulike varianter og heller inneholder en bitteliten eske..

Til tantejenta ble det ett glass med nonstop fylt på utsiden av en dorull og penger inne i dorullen, mens til tantegutten ble det en legoboks fylt med penger og legodeler. Hadde i utgangspunktet tenkt å lage en lego skattekiste som pengene kunne ligget i, men rakk dessverre ikke komme meg til Outland i Oslo for å få de rette delene til en rimlig penge.

Det blir spennende å se om det blir en hit eller om tantebarna ikke tar kreativiteten min;)