"Frøken vil ikke"

Da var påsken over. Eldstejenta tilbake i barnehagen, far på jobb og lillejenta og jeg er endelig alene i heimen.

Stillhet..

Deilig..

Det er veldig koselig å tilbringe flere dager sammen hele familien, men familieidyllen har sine mørke kroker innimellom og tålmodigheten får seg virkelig en prøve i blandt når "frøken vil ikke" dukker opp og nei ordet flittig blir brukt, gjerne også med litt ekstra tramping i gulvet før hun setter seg ned i en krok.

Da gjelder det å telle litt ekstra til 10, samtidig holde masken på hvor søt denne lille skapningen er når hun gjør alt hun kan for å protestere på noe hun absolutt ikke vil.

Deretter gjelder det å være litt kreativ for å få "frøken vil ikke" til å glemme at hun egentlig ikke ville ha på seg vanter til at hun absolutt vil ha på seg vanter.

I påsken har "frøken vil ikke" dukket opp flere ganger. Alt i fra pusse tenna, feil vanter, får ikke smokk, eller liggende i skiløypa fordi stavene sitter feil på.

Alt dette blir glemt når "frøken vil ikke" kryper inn i skallet sitt og storesøster viser omtanke for lillesøsteren sin, kommer med morsomme gloser og refleksjoner over hverdagen. Det er heldigvis flest av disse stundene, men kjenner det sitter litt inne å si det, men det er litt godt å sende storesøster tilbake i barnehagen...

All ære til barnehageansatte som går igjennom disse "frøken vil ikke" situasjonene opptil flere ganger om dagen. Er motivasjon av barn en test ved ansattelse?